Skippertak, sa'rem...

Jeg sitter og skal lese til eksamen. Sånn egentlig. Og jeg gjør dét også. Det er bare det, at tankene mine stadig streifer avgårde når jeg kommer over ting i pensumteksten jeg reagerer på. Ting som får den indre bjella til å klimte. Som i boka jeg leser nå: Mellom mennesker og samfunn, av Brodtkorp og Rugkåsa. Der leser jeg om roller i dagens samfunn. Jeg synes samspillet mellom mennesker er noe av det mest interessante som er. Jeg liker å fundere over hvorfor man gjør som man gjør, og hva som driver mennesker til å ta de valgene de tar. Hva er rasjonale bak handlingene, rett og slett.

Jeg tror ikke vi mennesker er skapt for å bo i tette bysamfunn. Og en hypotese jeg leker med, er at mye av problemet i den industrialiserte verden, er at folks forsvarsmekanismer går i overdrive og man distanserer seg fra det som hender rundt oss. Livet. Og dette, distanseringen, er en nedadgående spiral. Brutt kontinuum. Institusjonalisert omsorg. Kvasiomsorg. Nei, jeg sier ikke at omsorgen vi i omsorgsyrker utfører ikke er ektefølt. Jeg sier at den har sitt utspring i et menneskeskapt behov. Et unaturlig behov. Vi tar våre evner, vår instinktive kjærlighet til medmennesket, og flytter den over på, egentlig, vilt fremmede mennesker. Vi er, fra oven og i kraft av vår yrkesprofesjon, bundet av et ansvar om å yte til nasjonens, og dermed medmenneskets, beste - samtidig som vi, i aller høyeste grad, har et ansvar ovenfor den Andre. Dette kaller Levinas for "ansvarets ansikt". Også Løgstrup, en annen filosof, snakker om ansvaret vi har i Møtet med den andre, i sin bok Den etiske fordring. But I digress. Vi står dermed, og dette gjelder ikke bare folk i omsorgsyrker, men alle mennesker, alltid i et etisk dilemma.

"Something's gotta give" sier de på andre sid'a dammen. For meg ser det ut som at samfunnsstrukturen i den industrialiserte verden helst ser at vi gir opp den menneskelige natur.