Skippertak, sa'rem...

Jeg sitter og skal lese til eksamen. Sånn egentlig. Og jeg gjør dét også. Det er bare det, at tankene mine stadig streifer avgårde når jeg kommer over ting i pensumteksten jeg reagerer på. Ting som får den indre bjella til å klimte. Som i boka jeg leser nå: Mellom mennesker og samfunn, av Brodtkorp og Rugkåsa. Der leser jeg om roller i dagens samfunn. Jeg synes samspillet mellom mennesker er noe av det mest interessante som er. Jeg liker å fundere over hvorfor man gjør som man gjør, og hva som driver mennesker til å ta de valgene de tar. Hva er rasjonale bak handlingene, rett og slett.

Jeg tror ikke vi mennesker er skapt for å bo i tette bysamfunn. Og en hypotese jeg leker med, er at mye av problemet i den industrialiserte verden, er at folks forsvarsmekanismer går i overdrive og man distanserer seg fra det som hender rundt oss. Livet. Og dette, distanseringen, er en nedadgående spiral. Brutt kontinuum. Institusjonalisert omsorg. Kvasiomsorg. Nei, jeg sier ikke at omsorgen vi i omsorgsyrker utfører ikke er ektefølt. Jeg sier at den har sitt utspring i et menneskeskapt behov. Et unaturlig behov. Vi tar våre evner, vår instinktive kjærlighet til medmennesket, og flytter den over på, egentlig, vilt fremmede mennesker. Vi er, fra oven og i kraft av vår yrkesprofesjon, bundet av et ansvar om å yte til nasjonens, og dermed medmenneskets, beste - samtidig som vi, i aller høyeste grad, har et ansvar ovenfor den Andre. Dette kaller Levinas for "ansvarets ansikt". Også Løgstrup, en annen filosof, snakker om ansvaret vi har i Møtet med den andre, i sin bok Den etiske fordring. But I digress. Vi står dermed, og dette gjelder ikke bare folk i omsorgsyrker, men alle mennesker, alltid i et etisk dilemma.

"Something's gotta give" sier de på andre sid'a dammen. For meg ser det ut som at samfunnsstrukturen i den industrialiserte verden helst ser at vi gir opp den menneskelige natur.

Bareværeinnedag.

På en regnværsdag som i dag, får man mye tid til å tenke. Jeg liker å tenke. Jeg tenker på det som har vært, det som er, og hvordan man kan dra veksel på livserfaringene sine.

Jeg og Rutta har vært alene i dag. Jeg elsker torden, så min ro smitter over på Tullemor. Det braka og rista i taket. Chill.

Dagen gikk med til husarbeid og lek. Et par utbrudd fra keiserinna, men jeg forholdt meg rolig og samlet. Jeg holdt rom for henne, så hun kunne få utløp for sin frustrasjon. Tuttis bruker fysikken sin for å få ut overskuddsenergi, og dét er ikke lett i en pytteliten byleilighet uten uteplass. Dessuten regnet det katter og hunder, og siden jeg var på onsdagsmodus i går, så glemte jeg regntøyet i bhg.

Nu vel. Jeg kjenner igjen sinnet hennes. Jeg kan huske jeg selv ble så sint. Det er som en brann i nervene. Hele kroppen stritter av aggresjon. Og man MÅ få utløp for energien som skapes når aksjonspotensialet bygger seg opp og nerveendene fyrer av nonstop. Ish. Det endte alltid med at jeg brøt sammen i krampegråt, og det samme skjer med Tutta. Katarsis. Rensende gråt.

(Og deretter "mitä". Den leger sårene. Hva skulle jeg gjort om jeg ikke stadig ammet henne?) 

Det fikk meg til å tenke på min egen mor. Hvordan jeg alltid har følt meg elsket og omfavnet i kriser. Da jeg først oppdaget TCC, tenkte jeg at det var et klassisk brutt kontinuum mellom meg og mamma. Og det er det nok til en viss grad. Men det er "on the mend", som de sier. Mine første minner er av mamma. Mamma som koser og leker, mamma som lar meg erfare ting selv, mamma som er der, som hjelper og støtter. Og slik er hun fortsatt den dag i dag.

Jeg forsøker å være en sånn forelder. En som inkluderer ungene i livet mitt, på felles premisser. Det er jo liksom ikke bare livet mitt lenger. 3/5 av livet mitt har jeg vært mamma. Jeg innså nylig at jeg ikke husker åssen det var å ikke ha barn. Sikkert fordi jeg bare såvidt hadde begynt på voksenlivet.

Nå er Rutta og pappa på butikken for å kjøpe ost til Kjetils deilige pizza. Den er (selvfølgelig) laget med Tuttas hjelp. Jeg er heldig. Jeg har til og med rukket å gjøre yoga i dag! Yey!

 

Jeg gjorde en ting...

Jeg hadde egentlig bare tenkt å gjenopplive den gamle bloggen min, I dypet av stellebagen - men så innså jeg at jeg er et annerledes menneske nå, så da kunne jeg like gjerne starte en ny blogg. Stellebagen ble igjen i Sverige - nå bruker jeg bare veske. Eller ryggsekk. Eller begge deler. Eller så bytter jeg ut ryggsekken med en unge.
Den ungen heter som regel Rut-Aurora, nå fireogethalvt og ekte attpåklatt, men hu er bare Rutta mi. Ikke bare mi, da. Hun er så heldig, og jeg også, å ha en sterk og frisk pappa som elsker oss over alt. Han er min styrke i stormen, min klippe, mitt anker på åpent hav. Sjelevenn og halvdel, Han er pappa til alle mine 6 barn, men han deler ikke DNA med de to eldste. Snart 19 år, altså 4/9-ish, av livet mitt har vært sammen med denne deilige vikingen av en bamse. (Rødt skjegg har han også...) Nok om det.

Jeg skulle som sagt egentlig bare oppfriske den gamle, men så ble det en ny. Jeg så en meme i dag på Facebook (hvor ellers?). Den sa noe sånt som at alle har en historie som vokser i seg. Når den er moden, da begynner du å skrive. Det rørte ved noen strenger i meg... Jeg har i mange år sagt på fleip, at jeg skal skrive en bok en gang. En overlevelsesmanual - fordi det er en jungel der ute. Litt komisk at Liedloff, forfatteren bak The Continuum Concept, faktisk måtte ut i jungelen for å finne ut av hvordan menneskets natur virkelig er - fri og uhemmet av den industrialiserte verdens ramafikasjoner.
Det er nok litt vel ambisiøst å tro at noen skulle ville kjøpe en bok om mitt liv, om jeg noen gang hadde fullført den, da ;) Men en blogg kan jeg nok klare. Jeg kommer til å skrive om mine ulike roller i livet; Mor, kone, datter, mormor, venn, verdensborger, student, feminist, aktivist - rollene er mange, fordi vi er komplekse vesener.

Mye kjærlighet <3