Jeg og Rutta har vært alene i dag. Jeg elsker torden, så min ro smitter over på Tullemor. Det braka og rista i taket. Chill.
Dagen gikk med til husarbeid og lek. Et par utbrudd fra keiserinna, men jeg forholdt meg rolig og samlet. Jeg holdt rom for henne, så hun kunne få utløp for sin frustrasjon. Tuttis bruker fysikken sin for å få ut overskuddsenergi, og dét er ikke lett i en pytteliten byleilighet uten uteplass. Dessuten regnet det katter og hunder, og siden jeg var på onsdagsmodus i går, så glemte jeg regntøyet i bhg.
Nu vel. Jeg kjenner igjen sinnet hennes. Jeg kan huske jeg selv ble så sint. Det er som en brann i nervene. Hele kroppen stritter av aggresjon. Og man MÅ få utløp for energien som skapes når aksjonspotensialet bygger seg opp og nerveendene fyrer av nonstop. Ish. Det endte alltid med at jeg brøt sammen i krampegråt, og det samme skjer med Tutta. Katarsis. Rensende gråt.
(Og deretter "mitä". Den leger sårene. Hva skulle jeg gjort om jeg ikke stadig ammet henne?)
Det fikk meg til å tenke på min egen mor. Hvordan jeg alltid har følt meg elsket og omfavnet i kriser. Da jeg først oppdaget TCC, tenkte jeg at det var et klassisk brutt kontinuum mellom meg og mamma. Og det er det nok til en viss grad. Men det er "on the mend", som de sier. Mine første minner er av mamma. Mamma som koser og leker, mamma som lar meg erfare ting selv, mamma som er der, som hjelper og støtter. Og slik er hun fortsatt den dag i dag.
Jeg forsøker å være en sånn forelder. En som inkluderer ungene i livet mitt, på felles premisser. Det er jo liksom ikke bare livet mitt lenger. 3/5 av livet mitt har jeg vært mamma. Jeg innså nylig at jeg ikke husker åssen det var å ikke ha barn. Sikkert fordi jeg bare såvidt hadde begynt på voksenlivet.
Nå er Rutta og pappa på butikken for å kjøpe ost til Kjetils deilige pizza. Den er (selvfølgelig) laget med Tuttas hjelp. Jeg er heldig. Jeg har til og med rukket å gjøre yoga i dag! Yey!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar